Vår teknologiske utvikling kan kokes ned til et enkelt uttrykk: jakten på å mestre atomer. Fra bålets første flammer til elektrisitetens glimt, fra primitive steinverktøy til avanserte maskiner, fra enkle molekyler til sofistikerte medisiner - vår historie er en kronikk over menneskehetens gradvise dominans over atomer.
Med tiden har vår makt over disse minste byggesteinene blitt stadig mer presis, og våre teknologiske prestasjoner har vokst i både styrke og kompleksitet. Denne utviklingen har banet vei for oppfinnelser som har revolusjonert transportmetoder, bragt livreddende antibiotika og vaksiner til verden, og til og med gjort det mulig å sette foten på månen. Hjertet i denne teknologiske utviklingen pulserer i materialet selv - vår utvidede evne til å manipulere atomer.
Men fra midten av det tjuende århundret begynte teknologi å operere på et høyere abstraksjonsnivå. Kjernen av dette skiftet var erkjennelsen av at informasjon er en kjerneegenskap i vårt univers. Ved å forstå og kontrollere informasjon kunne vi gradvis åpne en ny verden av muligheter. Med dette ble atomet erstattet av bits og bytes som den mest grunnleggende byggesteinen i våre oppfinnelser.
Vi står nå overfor et nytt skifte, et hvor de sentrale komponentene i vårt teknologiske økosystem direkte adresserer en grunnleggende egenskap ved vår verden: intelligens. Verden rundt oss gjennomgår igjen en faseovergang. Men denne gangen er det ikke lenger bare et nytt verktøy; vi er i ferd med å utvikle en teknologi som har potensialet til å rivalisere – og overgå – vår egen intelligens.
Verden rundt oss er allerede godt i gang med en digitalisering. Dette har ført til innsamlingen av enorme datamengder, som nå brukes til å trene opp kunstig intelligens. Disse systemene utvikler daglig mer effektive og presise produkter, der flere av de allerede har endret flere aspekter av våre daglige liv.
Disse systemene er i ferd med å forlate demonstrasjonsstadiet og trer stadig mer inn i vår virkelige verden. Innen få år vil de være i stand til å kommunisere, resonnere og til og med handle i den samme verden som oss. Deres sensoriske systemer vil matche våre egne. Dette vil gi opphav til utrolig kapable systemer, og kunstig intelligens vil snart bli en uatskillelig del av vår hverdag.
Alt dette er bare begynnelsen. Vi har bare begynt å ripe i overflaten av den dype innvirkningen av store språkmodeller som ChatGPT. I 1996 brukte 36 millioner mennesker internett, i år vil det være godt over fem milliarder. Det er denne typen utvikling vi kan forvente, bare mye raskere.
De neste få årene med kunstig intelligens er på en måte ganske lett å forutsi. De skarpeste hjernene på kloden vil fortsette å engasjere seg i feltet. En enorm mengde datakraft vil bli brukt til å trene nye modeller, og verdens ledende selskaper vil fortsette å investere betydelige summer.
Dette vil resultere i mer avanserte systemer som er i stand til å resonnere, planlegge og utvise sunn fornuft. Vi er ikke langt ifra å ha systemer som kan overføre det de “vet” fra ett område til et annet, akkurat slik vi mennesker gjør. Det som nå er en svak glimt av intelligens vil ta store sprang fremover.
Disse systemene vil bli integrert med internett og ha evnen til å samhandle med alt vi mennesker foretar oss, men på et mye høyere nivå enn i dag. De vil ikke bare ha mestret språket vi snakker, men også flere av oppgavene vi gjør.
Kunstig intelligens representerer noe langt mer dyptgripende og kraftfullt enn bare nok en teknologi. Risikoen ligger ikke i at vi overvurderer potensialet, men snarere i at vi undervurdere omfanget av det som er i ferd med å skje.
Dette er mer enn et verktøy eller en plattform; det er en ny fundamental teknologi, en katalysator for andre teknologier. Den er ikke bare et system, men en skaper av systemer, en generator for nye teknologier.
Hvordan vi som samfunn velger å håndtere denne utviklingen vil være det viktigste vi gjør i dette århundret.
